Åpningen på 2024 har vært brutal, med syv drap på ni dager. – Du trenger ikke være redd, sier drapsforsker og Kriminolog Vibeke Ottesen, men de som er redd, må bli lyttet til.
– av Wanja J Sæther, daglig leder Krisesenteret i Salten, Rachel Eapen Paul, Kriminolog og Anne-Mette Øvrum
Året 2024 har vært preget av flere partnerdrap enn noensinne. Det er blitt smertelig tydelig at kvinner blir sviktet av hjelpeapparatet, av påtalemyndigheter, av domstoler og av samfunnet ellers. De fleste drap på kvinner i nære relasjoner, er varslede drap, som kunne vært forhindret. Siden år 2000 har nesten 190 kvinner blitt drept av partnere eller tidligere partnere.
Hver fjerde kvinne opplever vold i sitt eget hjem. Hver tiende kvinne utsettes årlig for så livstruende vold –at det kunne endt med døden
Årlig flykter ca. 3500 kvinner og barn til norske krisesentre – de fleste på grunn av menns vold. I tillegg er nesten like mange mennesker som er dagbrukere ved et krisesenter De fleste av overgriperne er ektefelle/samboer. Ifølge FNs kvinnekonvensjon er vold i nære relasjoner et brudd på menneskerettighetene. Det er altså en kriminell handling – og det kreves reaksjoner fra samfunnet. Vold frarøver, særlig kvinner, deltakelse i samfunnet og de demokratiske rettighetene de har krav på. Sammenhengen mellom kjønn og brudd på grunnleggende menneskerettigheter er åpenbar.
Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner, Istanbul konvensjonen, er en internasjonal konvensjon om forebygging og forkjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner. Norge har både signert og ratifisert konvensjonen. Hva er det da som svikter? Vi er et oppegående, velfungerende, likestilt og demokratisk samfunn. Hvert år presenteres nye tiltak og satsingsområder som skal forebygge og forhindre vold.
Norge har hatt prosjekter som gjennom tid har vist gode resultater, og som har vært på god vei til å systematisk bygge opp et helhetlig og samordnet tilbud som kan gi et godt sikkerhets- og støttetilbud til personer og familier som er utsatt for, og preget av vold. Dersom vi retter blikket ut i verden til land med langt større utfordringer enn Norge – ser vi velfungerende modeller som benyttes i arbeidet mot vold i nære relasjoner. «Family Justice»-sentrene i USA og Europa er et godt eksempel på dette. Suksesskriterienes bak denne modellen – er at arbeidet rundt den enkelte voldsutsatte og dennes familie koordineres og samordnes, litt etter samme modell som barnehusene i Norge er organisert.
Og en annen liknende modell i Norge er RISK, som har sitt utspring fra Stovner-politiets prosjekt November. RISK inkluderer risikovurdering, beskyttelsestiltak og koordinering med andre hjelpeinstanser. I løpet av 2024 skal metoden implementeres i 3 nye politidistrikt, og målet er at metodikken skal benyttes i alle politidistrikt i løpet av de neste årene.
Samtidig melder politi-Norge om enorm nedbemanning. Hvordan kan dette for sentrale myndigheter fremstå som logisk? Erfaringer viser at voldsutsatte ikke får den bistand og den beskyttelse de har krav på. Mens de venter på hjelp, blir noen også drept. Hvorfor skjer dette? For å finne svar på dette – må partnerdrapskommisjonen opp å gå og etableres som et fast organ. Krisesentrene må opprustes slik at de får gjort den jobben de skal – som er å beskytte voldsutsatte for pågående fare, samt følge opp hjelpebehov, reaksjoner og re-etablering. Vi har fortsatt krisesentre i Norge som er så underbemannet at de ikke kan ha ansatte på jobb døgnet rundt. I tillegg til inngripen, beskyttelse og straffereaksjoner – må innsatsen i Norge finnes på alle nivå. Vi mener at følgende må prioriteres;
- Arbeidet med å få etablert RISK modellen i flere politidistrikt må intensiveres, da kreves det nok og riktig bemanning.
- Det må etableres familiehus i Norge, med øremerkede midler til drift, og med målsetting om å følge opp familier ut av vold.
- Det må satses på opplysningsarbeid og holdningsskapende arbeid, med mål om å forebygge og redusere vold og overgrep i samfunnet.
- Voldsutøveren må sikres behandling og oppfølging
- Barn må gis god behandling av traumeopplevelser.
Tiden har løpt i fra oss – og av den grunn har vi sviktet kvinner og barn, de som har mistet livet og deres familier og pårørende.